Et hjertesukk

Er så lei av det vi hele tiden skal ta på oss. Det vi prøver å putte inn i hodene på oss selv og andre, som skal være mer enn hva vi er og gjør ut fra oss selv. Det er den vi er som er viktig, og vi kan ikke si noe verdifullt om den vi er hvis vi skal prøve å gjøre oss til det.

Hadde vi kunnet tro på den vi er, så hadde alt vært bra. Vi trenger ikke mere. Det kan hende vi føler oss nakne sånn, men vi er bra som akkurat den vi er.

Vi er faktisk best sånn. Den beste vi kan være. Uten å skulle trekke noe fra eller legge noe til.
Vi er elsket på den måten. Ikke for å skulle være noen annen.

Så gar det an å leve ut fra seg selv først, fra sannheten om seg slev slik en lever livet sitt, akkurat nå, hver dag, og så la resten følge etter?

Livet blir så lett en løgn ellers, noe vi ikke skal trenge å ta på oss.

Om det moderne og sånn.

Kom over en nett-side for et design-hotell i Oslo på nettet i går. Grims Grenka. 1550 kroner og oppover for en person per natt. Stilig skal det være. (Ikke et enkelt navn å huske heller. Er det et poeng med det?)
Som nordisk design skal det jo være rene, klare linjer og sånn, men jeg kom på noe om moren min sist gang hun besøkte Bondeheimen.

Bondeheimen er et tradisjonelt norsk spisested, et av de få som har en klassisk norsk meny nå, midt i alle de fremmede kulturene.

Min mor var dypt skuffet når hun kom dit, for de hadde skiftet ut møblene. Kaldt. Upersonlig. «Moderne». Eksklusivt? Ekskluderende. Hun klagde høylytt. Jeg tror ikke hun har vært der på et par år nå. Og hun er nok neppe er den eneste kunden de har mistet.

Hvor mye skal man betale for å være moderne? Jeg tror sikkert de får nye kunder etter hvert, men det var et klassisk sted med solide kunder som visste hva de fikk og hva de ville ha.
Tror ikke det er det mest befolkede utestedet nå for tiden, det er kanskje litt fortapt mellom alle stolene?

Det er noe med alle moteretninger, at de skal være noe spesielt, noe nytt, noe bare en utvalgt elite har taket på. Så blir det populært, noe tar tak i det og sprer det videre fordi de kan tjene penger på det, og når mange kopierer det må de «eksklusive» finne på noe nytt. Gjerne kopiere noen som bare leker, har det moro med det de gjør, men fordi noen tolker det positivt tar flere det til seg for å kunne være litt mere spesielle. Interessante.
Ikke alle er slik, men det ligger en tendens i det.
Det skal være eksklusivt, noe bedre enn det andre holder på med. «Jeg er bedre enn alle andre», liksom. Noen har noe de trenger å bevise, andre er vant med at det skal være på den måten. Litt blanding, det er jo viktig for oss å kunne vite at vi er bra.

Hva er det så, som gjør at nordisk design har fått lov til å være "eksklusiv", forfinet, langt nok borte fra den kopierende allmuen til at det fortsatt er nytt, helt siden 70-tallet?

Kanskje fordi de fleste ikke vil ha det?

Det var en periode for noen år siden, når ting skulle være romantisk. Bonderomantikk. Rysjer, blonder og det hele. Men nå har det gått litt over, tilbake til det moderne.

Skarpe kanter, som en finner mye av i tillegg til de rette linjene i nordisk design, det gir et inntrykk av stress. Det ikke bare symboliserer, det virker inn på oss på samme måte som lys og farger. Litt på kanten av piggete: Frykt, avstand, «ikke kom nær meg».
Allminnelig norske hjem, særlig det litt romantiske, er mykere i kantene. Mer detaljer, tekstur, flere inntrykk. Mer menneskelige. Vennlige. Nærmer seg mer naturens kaotiske skjønnhet, der en kan føle seg hjemme som en del av en helhet.
Kontra det strenge, stringente, ryddige, slik vi mennesker har skapt ting og har ment det skal være, og samtidig ikke helt kan føle seg hjemme i sånn over tid?

Det er to forskjellige måter å tenke på. Der den ene vil være venner med alle, og der den andre vil være eksklusiv.
Og hvis den ene part kan tenke ned på den andre, på «bermen» som ikke helt «forstår hvordan det skal være», så har det jo sin funksjon. Det kan være slik de vil ha det. Og når resten av folket ikke bryr seg stort om å kopiere, da blir det jo ideelt. Motsetningene kan bestå, det funker for dem som vil ha det slik (og resten kan jo bare la være).

For det er jo litt rart at modernismen, det som nordisk design er slikt et uttrykk for, det har i andre deler av verden blitt overtatt av postmodernismen. Generasjon X, dekonstruktivismens endelige seier, som ikke trodde på noen ting.

Og senere igjen, de som er født på åttitallet, når man har finnet ut at det er temmelig idiotisk å ikke tro på noe. Finner ut at en må tro på noe, for å kunne komme videre. («Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det» er det blitt sagt, men både Ibsen og andre er også gjennomsnittsmennesker, det en sier om andre sier de også om seg selv. En hver kan skrelle sin egen løk og finne ut at det ikke er noe igjen (hvis en skal holde seg til Ibsen), så hva har en da igjen? Et håp vil jeg si, noe en kan ta tak i og velge å tro på.
Men dette var en digresjon forøvrig.(Og den her er litt interessant, hvis en skal ta norsk opinion på alvor.))

Så, tross i alt det, så består norsk modernisme fortsatt.

Og jeg, jeg er nok fortsatt en dekonstuktivist. Har alltid vært aånn, helt siden jeg var liten. Fins det noe bedre? Ja, Gud har som alltid en bedre vei men den må jeg få lov til å leve. Utvikle, i den takten det selv tar. Og halleluja, og amen til det.