Om godt og ondt i Bibelen.

Det er en stund siden jeg har skrevet her nå. Mye vann har rent i elven siden da. Livet har sine utfordringer, men det er fortsatt bra.

Nå om noe jeg har funnet i Bibelen. Om tro. Det kan hende det blir mer av dette etter hvert.

Anita leste fra Johannesevangeliet i dag. Og det var bra. Fra kapittel 4: (1)
«Da Herren ble klar over at fariseerne hadde blitt fortalt at Jesus vant flere disipler og døpte flere enn Johannes - enda Jesus selv ikke døpte, men disiplene Hans - forlot Han Judea og dro tilbake til Galilea. Det var nødvendig for ham å dra gjennom Samaria.
Så kom han til en by i Samaria, som blir kalt Sykar, nær det jordstykket som Jakob ga til sin sønn Josef. Jakobs brønn var der.
Jesus, sliten som Han var etter reisen, satte seg ned for å hvile ved brønnen. Det var rundt den sjette time på dagen.
Så da, når en kvinne fra Samaria kom for å hente vann, sa Jesus til henne: «Gi meg å drikke!» For disiplene Hans hadde gått inn i byen for å kjøpe mat.
Da sa den samaritanske kvinnen til Ham: «Hvordan kan Du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om drikke?» For jøder har ingen ting å gjøre med samaritanere.
Jesus svarte henne: «Hvis du bare hadde kjent igjen Guds gave og hvem Han er som sier til deg: «Gi meg å drikke», da ville du spurt Ham, og han skulle ha gitt deg levende vann.»
Kvinnen sa til Ham: «Herre, du har ikke noe å øse opp med, og brønnen er dyp; hvordan kan du da hente levende vann? Er du større enn vår far Jakob, som ga oss denne brønnen og selv drakk av den, slik som hans sønner og buskapen hans også gjorde?»
Jesus svarte henne: «Alle som drikker av dette vannet vil bli tørste igjen. Men hver den som drikker av det vannet som Jeg gir ham, skal aldri i evighet bli tørste igjen. Det vannet som Jeg vil gi ham, skal i Ham bli en kilde med vann som bobler og renner over til evig liv.»
Kvinnen sa til Ham: «Herre, gi meg dette vannet, så jeg aldri blir tørst og heller ikke behøver å komme hit hele tiden for å hente opp vann.»
Til dette sa Jesus til henne: «Gå og rop på mannen din og kom tilbake hit!»
Kvinnen svarte: «Jeg har ingen mann.» Jesus sa til henne: «Du gjorde rett i å si: «Jeg har ingen mann.» For du har hatt fem menn, og den du har nå, er ikke din mann. Der talte du sant.»
Kvinnen sa til ham: «Herre, jeg ser og forstår at Du er en profet. Våre forfedre tilba på dette fjellet, men dere jøder sier at Jerusalem er det stedet hvor man skal tilbe.»
Jesus sa til henne: «Kvinne, tro meg, den tiden kommer da dere ikke bare skal tilbe Faderen på dette fjellet, og heller ikke bare i Jerusalem. Dere (samaritanere) forstår ikke hva dere tilber. Vi kjenner hva vi tilber, for frelsen kommer fra Jødene.
Men en tid vil komme, ja den er faktisk allerede her, når de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For Faderen søker slike mennesker som hans tilbedere. Gud er ånd, og de som tilber Ham, må tilbe Ham i ånd og sannhet.»
Kvinnen sier til Ham: «Jeg vet at Messias kommer, Han som kalles Den Salvede(2), og når han kommer skal Han forkynne oss alt som vi behøver.»
Jesus sa til henne: «Jeg som nå snakker med deg, Jeg Er.» (3)

Så...
Det som slår meg når jeg hører denne teksten er hvor dårlig det står til med dette folket. Hvilke rester er det igjen av det en gang som stolte folket? De sto ved Jakobs brønn, brønnen til han som ble kalt Israel, og som er forfar til Israels tolv stammer. Les Josvas bok om du ikke har gjort det, for den forteller om hvilken tro de hadde, det folket som Moses ledet ut av ørkenen. Hvordan de gikk fram, der flomstore elver delte seg for dem og Jerikos murer falt. De tok landet i seier, og etterhvert... gikk feil, falt for vantro og etter hvert avgudsdyrkelse.

Jesaja 28 er et annet interessant stykke tekst. Den forteller ikke bare om hvor langt forfallet var kommet før angrepene fra Assyria (og etter hvert bortførelsen til Babylon), men også mye om hvor fariseere og lovlærere begynte sitt verk.

Jeg siterer: (1)
«Ve over Samaria, drankerne i Efraim(4) sin stolte krone, og over dens visnende blomst av herlig skjønnhet som ligger over hodet på den rike dalen, hvis folk er overmannet og syk av vin!
Se, Herren har en som er sterk og mektig; som en haglstorm og et ødeleggende uvær, som mektige, flommende strømmer av vann vil Han kaste dem ned til jorden. Med fremmede føtter skal drankerne i Efraim sin stolte krone trampes ned.
Og den visnende blomst av herlig skjønnhet som ligger over hodet på den rike dalen, vil være som den første modne fiken før høsten. Når det er en som ser den, vil han raskt plukke den og spise den opp med det samme.
På den dagen skal hærskarenes herre være en herlig krone og en skjønn krans for resten av sitt folk. Han skal være rettens ånd for den som sitter som dommer, og styrke for den som slår angrepet tilbake ved porten.
Men selv disse sjangler av vin og snubler av sterk drikk: Prest og profet sjangler av sterk drikk, vinen gjør dem forvirret, sterk drikk gjør at de snubler og går vill. De farer vill når de skal se, de fomler når de skal dømme.
For alle bord er fulle av skitt og spy, det finnes ikke en flekk som er ren.
Til hvem vil Han lære kunnskap? Og hvem vil han få til å skjønne budskapet? Til småbarn som nettopp er avvent fra melk? De som nettopp er tatt bort fra brystet?
Er det dette Han tenker om oss? For det kommer bud på bud, bud på bud, regel på regel, regel på regel, litt her, litt der.
Nei, for med menn med stammende lepper og fremmede tungemål vil Han tale til dette folket.
Det var Han som sa til dem: «Dette er den sanne hvile, la den trette finne hvile ved den», og: «Dette er freden som gir styrke.» Likevel ville de ikke høre.
Derfor vil Herrens Ord bare fortsette å være til dem: «Bud på bud, bud på bud, regel på regel, regel på regel, litt her, litt her» så de skal falle baklengs og bli knust, ført i feller og fanget.
Hør derfor Herrens Ord, dere spottere som hersker over dette folket i Jerusalem!
Fordi dere har sagt: «Vi har sluttet en pakt med døden, og vi har gjort en avtale med dødsriket. Når den flommende svøpen farer fram skal den ikke komme til oss, for vi har gjort løgn til vår tilflukt, og falskhet har vi gjort til skjulested.»
Derfor sier Herren Gud dette: Se, jeg legger en stein til grunnvoll på Sion, en prøvd stein, en kostbar hjørnestein, en fast grunnvoll. Den som tror, flykter ikke.
Jeg skal gjøre rett til målesnor og rettferdighet til loddesnor. Haglet skal feie bort løgnen de har til tilflukt, og vannene skal flomme over skjulestedet.
Deres pakt med døden skal slettes ut, og avtalen dere har med dødsriket skal ikke holde stand. Når den flommende svøpen farer fram, så skal den trampe dere ned.
Så ofte som den farer fram skal den drive dere bort. For morgen etter morgen skal den fare forbi, ved dag og ved natt. Bare å høre og forstå skal være grufull redsel for dere.
For sengen er for kort til å strekke seg ut i, og teppet er for smalt til å dekke seg med.
For Herren skal reise seg som på Perasimfjellet. Som i Gibeondalen skal Hans vrede rase, så han kan gjøre sitt arbeid, det arbeid som dere ikke kjenner, og utføre sitt verk, det verket dere ikke kjenner.
Derfor, vær nå ikke spottere, så båndene som binder dere ikke skal bli sterke. For et krav om ødeleggelse har jeg hørt fra Herren, Hærskarenes Gud, over hele landet og hele jorden.»

Ja, vi har også en Jesus-profeti midt oppi her. Hjørnesteinen skal en dag komme.
Men mer, de skal falle og de skal lære av det. Når det gode ikke hjelper, får de se det som ikke er godt. Bud og regler hjelper dem ikke, det skal fange dem. Moseloven er gitt fordi folket ikke ville tro, og mer skal det være for den som ikke vil høre. Abraham som ble regnet som rettferdig nok til å få løftet var ikke bundet av lov, men han så og trodde når Herren kom.

Når Herren Jesus til slutt kom, satt de fortsatt fast i bud og regler. At Israel på Jesajas tid hadde «gått inn i en pakt med døden» kan rent konkret tolkes som avtalen de inngikk med Egypt, Egypt var i forfall og avtalen holdt ikke lenge. Men som så mye annet kan det også tolkes mer generelt. Egypterne var opptatt av døden, det er ikke vanskelig å se etter det de har etterlatt. Kan de hende disse jødene var med på dødsriter, så de også «magisk» skulle unngå døden? For å tro at de fikk støtte fra egypterne har det vel hvertfall vært nødt til å være med på en del «forbrødring».
Og hva er vel dødsriket, løgn, og falskhet annet enn å i gå i sammen med ondskap?
Slike bilder har en verdi også i vår tid, det er hva vi strekker oss etter når vi ikke har vår tillit i Gud.

Så tilbake til Jesus, der han møtte kvinnen ved brønnen. Det denne kvinnen hadde gjort, og det er mulig hun var i ferd med å ødelegge et ekteskap, var antagelig bare en parentes i forhold til alt det som ellers skjedde. Hun visste ikke. Hun trengte livets vann, så hun ikke hele tiden behøvde å tørste.

Jesus var Kongen. Han var den som samlet. Jødene hadde funnet ut at de ikke en gang ville snakke med sine brødre i nord lenger, de var blitt fremmede. Det som var Josef, Jakobs (Israels) mest elskede sønn til del, det var nå regnet som en styggedom for de som ennå kalte seg jøder. Jesus var ikke opptatt av hvor man skulle gå for å be, han bad stort sett overalt der han kom, og lot andre gjøre det samme.
Gud var hans far som ga ham gode gaver, og han elsket Gud for det. Han fulgte, ikke av tvang men av kjælighet. Kjærlighet er det som bygger, og det gjør oss til konger.
Loven, som de var opptatt av og trodde skulle være til rettferd, den ga bare urettferdighet. Egen rettferd, uten tanke for Guds perspektiv, den kommer man ikke langt med. Det blir bare en kilde til forvirring og dom.

Men Jesus tok alt dette, han tok på seg all deres urettferdighet. På korset sa han: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» og det er den endelige dommen. Ondskapen tilhører den onde selv, ikke oss mennesker. Vi har bare så lett for å bli smittet av ondskap, om vi ikke har troens styrke i oss til å beskytte. Tenke at det er enklere sånn, slik vi selv tenker. Tenke at det ikke er noe håp, eller at det er for vanskelig. Ingen ting av dette er sant, men vi trenger å vite det og holde fast ved det.

I tro skal vi finne evig liv. Og det er det gode.


1) Oversettelsen er en blanding av Bibelen Guds Ord Studieutgave og Amplified oversatt til norsk av meg. Meningen er å få en mer presis, meningsbærende oversettelse. Det kan hende det går ut over lesbarheten her og der men det er ting jeg syns det er viktig å få med meg, som jeg syns norske oversettelser går for fort igjennom. Sammenlign med din egen bibel om du vil. Jeg er glad for forslag til hvordan det kan gjøres bedre.
2) «Kristus» betyr på norsk «Den Salvede». Det er altså ingen forskjell, annet enn at «Den Salvede» er lettere å forstå på norsk.
3) Guds navn betyr bokstavelig talt «Jeg Er». Bibelen er full av slike henvisninger, men på samme måten som ordspill er de vanskelig å oversette.
4) Efraim: De ti stammer som utgjorde nordriket.

Et hjertesukk

Er så lei av det vi hele tiden skal ta på oss. Det vi prøver å putte inn i hodene på oss selv og andre, som skal være mer enn hva vi er og gjør ut fra oss selv. Det er den vi er som er viktig, og vi kan ikke si noe verdifullt om den vi er hvis vi skal prøve å gjøre oss til det.

Hadde vi kunnet tro på den vi er, så hadde alt vært bra. Vi trenger ikke mere. Det kan hende vi føler oss nakne sånn, men vi er bra som akkurat den vi er.

Vi er faktisk best sånn. Den beste vi kan være. Uten å skulle trekke noe fra eller legge noe til.
Vi er elsket på den måten. Ikke for å skulle være noen annen.

Så gar det an å leve ut fra seg selv først, fra sannheten om seg slev slik en lever livet sitt, akkurat nå, hver dag, og så la resten følge etter?

Livet blir så lett en løgn ellers, noe vi ikke skal trenge å ta på oss.

Om det moderne og sånn.

Kom over en nett-side for et design-hotell i Oslo på nettet i går. Grims Grenka. 1550 kroner og oppover for en person per natt. Stilig skal det være. (Ikke et enkelt navn å huske heller. Er det et poeng med det?)
Som nordisk design skal det jo være rene, klare linjer og sånn, men jeg kom på noe om moren min sist gang hun besøkte Bondeheimen.

Bondeheimen er et tradisjonelt norsk spisested, et av de få som har en klassisk norsk meny nå, midt i alle de fremmede kulturene.

Min mor var dypt skuffet når hun kom dit, for de hadde skiftet ut møblene. Kaldt. Upersonlig. «Moderne». Eksklusivt? Ekskluderende. Hun klagde høylytt. Jeg tror ikke hun har vært der på et par år nå. Og hun er nok neppe er den eneste kunden de har mistet.

Hvor mye skal man betale for å være moderne? Jeg tror sikkert de får nye kunder etter hvert, men det var et klassisk sted med solide kunder som visste hva de fikk og hva de ville ha.
Tror ikke det er det mest befolkede utestedet nå for tiden, det er kanskje litt fortapt mellom alle stolene?

Det er noe med alle moteretninger, at de skal være noe spesielt, noe nytt, noe bare en utvalgt elite har taket på. Så blir det populært, noe tar tak i det og sprer det videre fordi de kan tjene penger på det, og når mange kopierer det må de «eksklusive» finne på noe nytt. Gjerne kopiere noen som bare leker, har det moro med det de gjør, men fordi noen tolker det positivt tar flere det til seg for å kunne være litt mere spesielle. Interessante.
Ikke alle er slik, men det ligger en tendens i det.
Det skal være eksklusivt, noe bedre enn det andre holder på med. «Jeg er bedre enn alle andre», liksom. Noen har noe de trenger å bevise, andre er vant med at det skal være på den måten. Litt blanding, det er jo viktig for oss å kunne vite at vi er bra.

Hva er det så, som gjør at nordisk design har fått lov til å være "eksklusiv", forfinet, langt nok borte fra den kopierende allmuen til at det fortsatt er nytt, helt siden 70-tallet?

Kanskje fordi de fleste ikke vil ha det?

Det var en periode for noen år siden, når ting skulle være romantisk. Bonderomantikk. Rysjer, blonder og det hele. Men nå har det gått litt over, tilbake til det moderne.

Skarpe kanter, som en finner mye av i tillegg til de rette linjene i nordisk design, det gir et inntrykk av stress. Det ikke bare symboliserer, det virker inn på oss på samme måte som lys og farger. Litt på kanten av piggete: Frykt, avstand, «ikke kom nær meg».
Allminnelig norske hjem, særlig det litt romantiske, er mykere i kantene. Mer detaljer, tekstur, flere inntrykk. Mer menneskelige. Vennlige. Nærmer seg mer naturens kaotiske skjønnhet, der en kan føle seg hjemme som en del av en helhet.
Kontra det strenge, stringente, ryddige, slik vi mennesker har skapt ting og har ment det skal være, og samtidig ikke helt kan føle seg hjemme i sånn over tid?

Det er to forskjellige måter å tenke på. Der den ene vil være venner med alle, og der den andre vil være eksklusiv.
Og hvis den ene part kan tenke ned på den andre, på «bermen» som ikke helt «forstår hvordan det skal være», så har det jo sin funksjon. Det kan være slik de vil ha det. Og når resten av folket ikke bryr seg stort om å kopiere, da blir det jo ideelt. Motsetningene kan bestå, det funker for dem som vil ha det slik (og resten kan jo bare la være).

For det er jo litt rart at modernismen, det som nordisk design er slikt et uttrykk for, det har i andre deler av verden blitt overtatt av postmodernismen. Generasjon X, dekonstruktivismens endelige seier, som ikke trodde på noen ting.

Og senere igjen, de som er født på åttitallet, når man har finnet ut at det er temmelig idiotisk å ikke tro på noe. Finner ut at en må tro på noe, for å kunne komme videre. («Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det» er det blitt sagt, men både Ibsen og andre er også gjennomsnittsmennesker, det en sier om andre sier de også om seg selv. En hver kan skrelle sin egen løk og finne ut at det ikke er noe igjen (hvis en skal holde seg til Ibsen), så hva har en da igjen? Et håp vil jeg si, noe en kan ta tak i og velge å tro på.
Men dette var en digresjon forøvrig.(Og den her er litt interessant, hvis en skal ta norsk opinion på alvor.))

Så, tross i alt det, så består norsk modernisme fortsatt.

Og jeg, jeg er nok fortsatt en dekonstuktivist. Har alltid vært aånn, helt siden jeg var liten. Fins det noe bedre? Ja, Gud har som alltid en bedre vei men den må jeg få lov til å leve. Utvikle, i den takten det selv tar. Og halleluja, og amen til det.